tronaldo

Det er januar, og innleveringsfristen for masteroppgaven nærmer seg med stormskritt. Så hva er vel mer naturlig enn å glemme den en stund og heller skrive et totalt unyttig blogginnlegg?

Hvis du nå sitter og tenker for deg selv at det naturlige ville være å skrive på masteroppgaven (mamma), glemmer du hvem som skriver. For meg er det helt naturlig å ønske velkommen til det første -- og meget vel det siste -- blogginnlegget i 2011!

Det er absolutt andre ting det går an å bruke tiden sin på enn å skrive blogginnlegg hvis man ikke ønsker å gjøre det man skal. Failbook.com, for eksempel. En super side for å se alle fantastiske feil og tabber som kan gjøres på facebook -- og dersom man vil slå i hjel enda mer tid, er det bare å ta seg til å lese de like fantastiske kommentarene.

Som denne:

"It isn't irony, its innuendo. Basically when it comes to jokes and humor, all chicks can do is laugh and look pretty. They can't be funny, and they can't be clever or witty."

Jeg vil understreke at dette IKKE er noe jeg har skrevet.

Selv om det passet så godt inn i en blogg jeg hadde TENKT å skrive, at den kommer nå.

For det er noe sant i dette.

Nyere forskning viser at jenter ikke er morsomme.

Riktignok er dette nyere forskning foretatt i en viss studenthybel på Kringsjå, men likevel.

Når man begynner å tenke litt seriøst på saken, er det nærliggende å tro at dette er sannheten.

De to beste programlederne på Nytt på Nytt er menn, de beste gjestene der er menn, det samme gjelder improvisasjonsshowet Whose Line (og her er ikke vitsene skrevet på forhånd, så det gir et enda bedre bilde på ting (har du ikke sett Whose Line, anbefaler jeg å lese ferdig denne bloggen og så surfe videre til Youtube med en gang)), landets beste standupkomikere er menn, og skribenten av den morsomste bloggen du har lest i det siste (denne) er mann.

Puh, liten pause for å trekke pusten etter den foregående setningen, med lengde som et avsnitt og inneholdende dobbeltparentes, akkurat som jeg liker dem!

Men hvorfor har det da blitt sånn, at vi gutter er så mye morsommere enn jentene?

Vel, Kringsjå-forskningen har en teori.

Når jenter er sammen med andre jenter, bruker de tiden på å snakke om klær, sminke, andre jenter, hvor håpløse gutter er og andre jentesaker (og her snakker vi som dere skjønner myyyye tid). Når gutter er sammen med andre gutter, bruker de tiden på å ha det morsomt. Om dette betyr å se andre være morsomme, eller slå vitser på hverandres bekostning, er uviktig, hovedpoenget er at gutta får øvelse i humor mens jentene lurer på om den rosa eller grønne kjolen passer best til de hvite skoene. Med så mye ekstra øvelse, er det ikke rart vi blir gode på det.

Jeg har dog en teori som gjør at dere jenter ikke virker HELT håpløse likevel. Jeg tror dere har samme forhold til humor som jeg har til tysk etter 5 år på ungdomsskole og VGS: Jeg forstår en del, men klarer ikke formulere det selv. Altså; dere kan godt le av en vits en gutt sier dere, men dere kunne ikke kommet på den samme vitsen.

Eller for å si det med min failbook-helt: Basically when it comes to jokes and humor, all chicks can do is laugh and look pretty.

Dere er søte når dere ler da, i det minste.

Og om du er jente og sitter og rister av sinne nå, har jeg kanskje overvurdert dere likevel. Også denne bloggen er humor. Eller, som t-skjorta mi ville sagt det:

Norge er i krig.

Det har kanskje ikke virket sånn for den vanlige nordmann som bekymringsløst vandrer rundt i gatene og aner fred og ingen fare, men våre beste menn er i krigen - og da er det ikke snakk om Drillos som møter Kypros i morgen.

Militæret vårt er i Afghanistan.

Noe vi kanskje hadde glemt.

Inntil forrige uke.

Vi er nå rimelig klar over at vi har folk der nede - og ikke nok med det, vi er også klar over at de er dårlige i senga, eller rett og slett aldri har vært med ei nogenlunde bra dame.

Ok, jeg tar en sjanse her, jeg har aldri drept noen og vet ikke hvor godt dette føles, jeg bare syns alternativet er ganske vanskelig å toppe.

Men hva våre triggerhappy landsmenn i Afghanistan mener (Mattis påstår han ikke er blant disse, kudos til Céline) var faktisk ikke det denne bloggen skulle handle om.

For i dag hørte jeg på radio hva det KOSTER å finansiere fredsstyrken som liker å drepe afghanere.

Kostnadene for å ha styrken vår i Afghanistan: 1.1 milliarder kroner.

I følge forsvaret.

Jeg hørte tallet, og kjørte nesten av veien.

Det kunne ikke være sant.

1.1 milliarder av skattebetalernes kroner?

Jeg ble raskt beroliget.

"- Dette tallet gir ikke det riktige bildet av den faktiske kostnaden", kom det en ekspert og sa.

Det var da enda godt, tenkte jeg.

"- Dette tallet er utelukkende basert på ekstrabetaling til de som er i Afghanistan, og tar ikke hensyn til grunnlønn, administrative oppgaver og ressursbruken i militæret totalt sett som jobber med utenlandsoppdrag. Tallet er nok nærmere 10 ganger så høyt."

På vei ut av veien igjen.

10 MILLIARDER KRONER I ÅRET?

Få dem hjem. NÅ!

De pengene må da Sigbjørn Johnsen finne noe mer fornuftig å bruke på i statsbudsjettet for "tjugeølløv"?

Og når vi først er i gang med å kalle dem hjem - hvorfor skal vi ha dem her i Norge i det hele tatt?

Hva skal egentlig Norge med et militærvesen?

Vi er siviliserte mennesker som bor langt unna noen fiende vi har sjangs til å slå - vi skal ikke angripe noen.

Hvis vi BLIR angrepet av noen - er vi så få at vi ikke har sjans til å forsvare oss uansett.

Og er det ikke for angrep og forsvar man skal ha en militær styrke?

Slik var det i hvert fall på Caesar III - skulle jeg bygge opp en fredelig innlandsby, trengte jeg ikke bygge meg en hær.

Jeg sier som jeg alltid har sagt (og siterer meg selv i samme slengen, for det syns jeg er gøy):

"Hvis Norge blir angrepet av noen noen gang, får vi hjelp av USA, og trenger ikke egen militær styrke. Blir vi angrepet AV USA, kan vi gi opp - vår lille militære styrke vil ikke bidra som noe annet enn kanonføde."

I min tid som skoleelev var jeg aldri noe begeistret for norskfaget.

Dette er en underdrivelse.

I min tid som skoleelev var jeg sterk pådriver for avskaffelse av norskfaget.

Nå nærmer vi oss.

Saken var at jeg aldri helt så grunnen til at jeg skulle ha behov for å lære meg norsk litteraturhistorie, med alt det innebærer av elendige tekster av Hamsun, Skram og Ibsen, hvordan språket vårt har utviklet seg gjennom århundrene, eller hvordan man bøyde verb på norrønt.

Så langt kan denne teksten tolkes som at jeg har endret mening, og du sitter kanskje og venter på ett "men" snart.

Det kommer ikke.

Norskfaget er ubrukelig.

Det jeg derimot har innsett den siste tiden, er at nordmenn er fryktelig dårlige i norsk.

Meg selv inkludert.

Hvorfor jeg ikke visste at "dessverre" staves med to s-er før jeg hadde passert 23 år, har jeg ingen god forklaring på.

Men det finnes folk der ute som har kommet betydelig verre ut av det enn undertegnede.

Jeg snakker selvfølgelig om alle dere som irriterer meg grenseløst med orddelingsfeil.

DET FINNES IKKE NOE MER PLAGSOMT ENN ORD DELING!

I hvert fall ikke som jeg ikke har skrevet om og klagd på før.

Hvorfor store deler av Norges befolkning har store problemer med å forstå hvilke ord som skal deles og hvilke som ikke skal det, finnes det sikkert mange teorier om (bare spør Kjetil og Inge, de ville ikke holde kjeft om det da jeg tok det opp).

Men faktum er at altfor mange har det.

Og jeg vil ikke engang gå inn på og/å-feil, eller å skille bruken av hver fra vær.

Så mange er vi som gjør relativt enkle feil, at det burde være aktuelt å innføre et fag på skolen der elevene blir tvunget til å lære seg språket vårt godt nok til at slike feil ikke forekommer, og kanskje til og med kan lære seg å stave "dessverre".

Jeg foreslår å kalle dette nye faget for "norsk".

Det 19.verdensmesterskapet i fotball er over, og som noen av oss (kremt, kremt) spådde på forhånd, endte det hele med spansk jubel tidligere i kveld.

Når store begivenheter er over er det alltid en eller annen tulling som på død og liv skal oppsummere det hele. I kveld har jeg bestemt meg for å være denne tullingen, og ja, dette blir dermed et blogginnlegg som i sin helhet vies til fotball, så jenter, dere kan slappe av og slutte å lese her - dette handler ikke om dere.

Som vi alle vet driver ikke jenter med fotball.

Vi får håpe de sluttet å lese der jeg ba dem om.

Uansett, her er 5 viktige ting vi kommer til å huske fra dette VM:

1. Spania - Nederland 1-0

I en slik oppsummering er det vanskelig å komme utenom finalen, og Spania ble altså verdensmestere etter å ha slått Nederland i finalen - og takk Gud for det. (Vel, takk strengt tatt Jesus, Jesus Navas var god da han kom innpå.)

Ikke så stor takk til folka der oppe bare på grunn av at min kredibilitet som fotballekspert fortsatt lever ettersom tipset mitt om Spania gikk inn, men mest fordi Nederland ikke vant.

Maken til merkelig og usympatisk tullelag skal man nemlig lete lenge etter.

Du har kanskje lagt merke til at flere av de nederlandske spillerne spiller med oransje teip rundt håndleddet?

Teipen er der for å dekke over et armbånd.

Et armbånd, som i følge sjefstulling Wesley Sneijder frigjør kroppens energier slik at man får bedre balanse. Sneijder påstår sågar at han med armbåndet på klarer å legge begge håndflatene i bakken med strake bein, noe han ikke klarer uten.

Et lag med spillere som tror på slikt, går det ikke an å unne noe godt.

I tillegg har Nederland Arjen Robben, som ikke bare er en tulling som spiller med armbånd, men en tulling som spiller med armbånd han tror gir han bedre balanse og likevel faller så fort noen puster på han.

Usympatiske Robben kommer til å huskes best fra dette VM for å ha prøvd å spille på alle motspillere han har sett gult kort, og hadde Howard Webb hatt baller i det hele tatt hadde han vist ut Robben i finalen - han fikk korrekt gult kort for å løpe etter dommeren og sutre over en avgjørelse, og skulle hatt sitt andre for å skyte bort ballen etter at det var avblåst.

Rødt kort for sutring på dommer og å sparke bort ballen - det hadde vært en passende VM-sorti for dette årets Materazzi.

2. Målet som aldri ble godkjent

I 1966 ble ballen som aldri var inne dømt som mål, i 2010 ble ballen som var en meter inne ikke godkjent - Frank Lampards utligning mot Tyskland ble aldri sett av de fire dommerne.

Hvor vanskelig er det å innføre videodømming på akkurat denne typen situasjoner?

3. Nils Johan Semb er bedre som landslagstrener enn kommentator.

Og bør dermed få sparken fra TV2 også.

Jeg trenger ikke Nils Johan Semb til å fortelle meg at Tyskland er svekket når de må spille uten Müller og at Uruguay er svekket uten Suarez - enhver idiot skjønner at når ikke en av de 11 spillerne treneren helst ville hatt på banen kan spille, er det en svekkelse.

Med mindre trenerne tar ut feil lag da - jeg kan ikke forstå at Malouda og Fabregas, to av Premier Leagues desidert beste spillere i året som var, gikk gjennom dette VM som innbyttere.

Når det gjelder Semb, toppet det hele seg likevel under semifinalen mellom Nederland og Uruguay, da van Bronckhorst banket inn VMs beste scoring, limt i krysset fra over 30 meter, og det første Semb gjorde var å stille spørsmålstegn ved Uruguays keeper.

4. TV2s reklamepauser

Når vi først snakker om Semb, må vi også innom de imponerende kampanalysene hans kolleger i TV2 har presentert for oss i pausene på kampene.

Jeg har selv tatt tiden tre ganger, og de fantastisk dyptgående analysene av første omgang har i disse pausene vart i henholdsvis 47, 48 og fantastiske 58 sekunder.

De resterende 14 minuttene har vært reklame, men såpass må vi nesten leve med, syns TV2.

La oss håpe vi ikke vinner Melodi Grand Prix i 2013, så vi kan få VM-fotballen tilbake på Nrk.

5. VMs første målscorer het Siphiwe Tshabalala

Ok, det var et billig poeng, men kombinert med den fantastiske dansen som feiret målet, syns jeg det var verdt en plass her.

Likevel, som plaster på såret for dem som følte seg snytt for den femte saken, slenger jeg på et bonusspor:

6. Wayne Rooney, Lionel Messi, Kaka, Fernando Torres og Cristiano Ronaldo scoret til sammen 1 mål i VM

Og det var i tillegg et flaksemål der Ronaldo først fikk ballen i nakken, så på hodet og deretter på foten som førte til at de tre siste vinnerne av gullballen (Kaka, Ronaldo og Messi) samt Rooney og Torres i det hele tatt kom på scoringslisten i VM.

Tshabalala - Verdens beste spillere 1-1.

Og dermed var ikke bare VM, men også denne oppsummeringen slutt, og med tanke på den siste tids hyppige bloggoppdateringer benytter jeg sjansen til å ønske alle en riktig god jul!

I helgen fikk jeg beskjed om at det virker som at jeg bare legger inn nye innlegg på bloggen min når jeg er i dårlig humør.

Mulig det, men så er det jo forferdelig mange ting her i verden som får meg i dårlig humør også.

Spesielt mennesker.

I disse tider da lister er så populære (f.eks. ønskelister, for de av dere som ikke er de dypeste skjeene i skuffen, og lister over andre UiO-venner, for nerdevennene mine der ute) har jeg satt opp min egen liste:

5 typer mennesker jeg ikke liker.

Hverken i prioritert eller alfabetisk rekkefølge, da begge deler har vist seg å kunne skape problemer (nok en hilsen til nerdevennene (som heter Christel, Ragnar, Inge og Kjetil (Christel først for å irritere Ragnar))).

Wow, en trippelparentes!

Anyways, here goes.

1. Folk som står/går i veien.

Greit nok, du må kle på ungen din lua før dere går ut av kjøpesenteret. Men var det virkelig nødvendig å gjøre det RETT FORAN utgangsdøra?

Greit nok, du er ferdig med å snakke med en person (som du for øvrig hadde en lengre samtale med MIDT I en travel handlegate) og skal gå din vei. Men var det virkelig nødvendig å ta to raske og fullstendig uvarslede steg bakover rett inn i meg?

Greit nok, du er feit. Men er det virkelig nødvendig?

2. De som er bedre enn meg/slår meg i noe jeg bryr meg om jeg blir slått i eller ikke.

For å gjøre en lang historie kort, dette inkluderer FIFA, så i dag liker jeg Inge mye bedre enn Aksel.

Fra denne regelen er det for øvrig ett unntak, han heter Martin Linnes.

Martin spiller neste år tippeligafotball for Kongsvinger, og er følgelig en del bedre enn meg i fotball, men ettersom unge Linnes kom med følgende uttalelse om meg er jeg villig til å tilgi ham alt resten av livet:

"Trond Simen er best i alt han."

Lykke til på Kongsvinger neste år Martin, jeg håper du spiller dritbra i alle andre kamper enn mot Rosenborg neste år, og lover deg fortsatt en blogg for hvert hattrick... ;)

3. De som mener jentefotball får for lite oppmerksomhet i media.

Denne gangen skal jeg ikke angripe dere som spiller jentefotball, for jeg skjønner at det er like gøy for dere som for oss gutter.

Men de av dere som vil ha mer dekning i media, ærlig talt.

Jo mindre jeg hører om jentefotball, jo bedre.

4. De som ikke har sett nok Friends til å ta alle referansene som vil være naturlig å komme med i den daglige tale.

And make no mistake about it, slike referanser vil naturlig komme hvert 5.minutt om du snakker med meg og har bevist at du har sett nok Friends.

Hvis du nevner restauranten YaYa's for eksempel, sier jeg helt naturlig at "I get my yayas from IKEA."

Takk Ragnar, for at du lo nå.

5. De som leser bloggen min og ikke kommenterer den,

Skjerp dere!

Helt til slutt, dette er, tro det eller ei, et eksempel på en blogg som skrives når jeg ikke er i spesielt dårlig humør.

Jeg følte bare for å gi dere en tidlig julegave!

GOD JUL!

Jeg føler meg litt småsyk om dagen.

10 kr på at du tenkte "svineinfluensa" nå.

Vel, jeg har ikke det. Ikke føler jeg meg småsyk heller. Jeg ville bare få frem et poeng.

Hva poenget var, sier du?

At denne svineinfluensahysterien har gått for langt.

Så fort noen er borte én dag fra jobb/skole, eller så vidt hoster, har man visst svineinfluensa i dette landet om dagen.

Og svineinfluensa, det er livsfarlig.

Hele 18 personer har jo så langt mistet livet i Norge.

Tallet fant jeg på vg.no og stammer fra sist torsdag, er det feil, skyt dem og ikke meg.

På samme nettside fant jeg også to andre tall, som nå skal hjelpe meg i min avlivning av svineinfluensahysterien.

1. 600 000 mennesker her til lands er så langt smittet.

2. Tusenvis av mennesker dør her til lands hvert år av vanlig sesonginfluensa.

Altså. Det er mange fler som dør av vanlig influensa enn svineinfluensa. Likevel er du mye mer redd for å bli smittet av (A)H1N1 (svineinfluensa) enn influensa. Men selvfølgelig er du redd: blir du først smittet av svineinfluensa, er det 0.003 % sjanse for at du dør.

Vi bør skrive testamentet vårt nå alle sammen.

Nei, akkurat som under hysteriet rundt klimakrise og mobiltelefonstråling lar jeg meg heller ikke denne gang overbevise.

Noe som burde skape hysteri derimot, men som av en eller annen grunn ikke gjør det, er en stygg uvane:

Røyking.

Røyking er kreftfremkallende.

Jada, du har sikkert hørt det før, men på meg virker det ikke som det er så mange i landet som ser ut til å ha tatt dette innover seg.

Røyking. Dreper. Slutt!

Eller. Ikke begynn.

Jeg har aldri helt skjønt hvorfor noen i det hele tatt begynner å røyke. Så vidt jeg har skjønt, smaker røyking pyton første gang man prøver. Ikke gir det deg en rus heller (igjen, så vidt jeg har skjønt, har aldri prøvd, og skal aldri prøve). Så hvorfor i all verden tar så mange sin andre røyk? Og sin tredje?

Så en dag, er man avhengig. Men siden røyking ikke gir deg en rus, hva er man blitt avhengig av?

Av å røyke for å føle seg som vanlig.

Får du ikke røyk, føler du deg dårligere enn du gjorde til vanlig før. Det er bare det at nå er vanlig blitt dårlig, slik at røyken gir deg en falsk følelse av rus. Du blir ikke høy, du blir bare som oss andre.

Desverre er det vanskelig å få frem dette budskapet til dagens ungdom. Min romkamerat Silje prøvde, en dag hun var på vei til heisen så hun en unge som fyrte opp en røyk, og sa "Det der er det dummeste du har gjort i dag". 5 sekunder senere gikk Silje så fort hun klarte videre, etter å ha blitt truet med bank.

Dette kan selvfølgelig ha mer med at man ikke skal blande seg i andres folk saker når man bor på Stovner enn selve motviljen mot å høre om at røyking er skadelig å gjøre.

Men likevel, mitt råd til unge håpefulle (og gamle håpløse, for den saks skyld) er å gjøre som (John) Jesus (advarsel: intern humor) ville gjort om han fikk tilbud om en sigg: Vend det andre kinnet til.

Så sparer du et lass med penger samtidig.

I hvert fall inntil jeg blir president, da skal røyk forbys i Norge.
　

Denne bloggen skulle egentlig også ta for seg snusing, men ettersom jeg spiller fotball på et lag der størstedelen av mine lagkamerater snuser, lar jeg denne ballen ligge.

Nesten.

Jeg nøyer meg med å si til dere jenter der ute som snuser: Fy f*** så stygt det er.

Jeg studerer på Blindern.

På Blindern har jeg blitt vant til at dagens første forelesning starter 10:15.

Det mest irriterende med dette er ikke det faktum at jeg har blitt vant til at ting starter kvart over og ikke hel.

Nei, det irriterende er at jeg har blitt vant til å starte dagen klokka 10. Eller 10.15 da.

Irriterende fordi jeg i år plutselig begynner 08:15 tre av fem dager i uka.

Noe som i løpet av de siste tre årene har utviklet seg til å bli et umenneskelig tidlig tidspunkt for kroppen min, selv om jeg i løpet av mine 12 år på barne-, ungdoms- og videregående skole startet hver eneste ukedag klokka 08.30.

Jeg sovnet ikke i timene da.

Jeg gjør det nå.

Så hva gjør man?

Doper seg på koffein.

Eller med andre ord: Drikker Coca Cola.

And lots of it.

Coca Cola er verdens beste drikk.

Alle som har tatt den første slurken av en iskald glasscola en varm dag, vet at jeg har rett.

Og det ville være løgn å påstå at jeg har begynt å drikke det fordi jeg trenger koffeinet for å være i noenlunde våken tilstand klokka 08 (15).

Jeg er cocacoliker.

Det hele startet på videregående, der brusautomaten kunne friste med iskald cola til kun 10 kr per halvliter.

Det hele tok av da jeg flyttet for meg selv, og fant ut at man trengte egentlig ikke å ha noe annet drikke enn cola i huset.

Ved å drikke et glass vann til frokost, handle lunsj på skolen (med en halvliter cola som drikke) og drikke cola til middag runder man fort en liter cola om dagen.

Kanskje også halvannen.

Uansett, jeg var på god tur ned veien til avhengighet, og sluttet.

I ca to uker.

Så var jeg tilbake på kjøret.

Men, jeg klarte i det minste å slå ned farten.

Saft ble innkjøpt som drikke til middag, melk til frokosten, og ettersom studietiden etter hvert hadde satt sitt preg på ikke bare naturlig tid for oppvåkning men også lommebokas innhold, ble det mindre og mindre relativt kostbare lunsjkjøp på skolen (og dermed mindre cola, for de av dere som ikke skjønte dette selv).

Jeg hadde ikke klart å slutte helt, men var i det minste nede i et akseptabelt nivå.

Helt til skolen altså bestemte seg for å holde forelesningene midt på natta.

Koffein er en nødvendighet.

Og jeg prøvde faktisk å kjøpe en kaffe i stedet for cola i dag.

Men da jeg fikk spørsmål om jeg ville ha cappuccino, espresso, kaffe latte eller mange andre rare ord, visste jeg ikke hva jeg skulle svare.

Og tok en cola.

Ok, det var en løgn, jeg prøvde ikke å bestille kaffe. Men jeg tenkte på det på skolen i dag, og da jeg tenkte på det kom jeg til å tenke på alle de forskjellige variantene av kaffe som finnes, og tenkte videre det kunne være morsomt å ta med i en blogg, og dermed ble denne bloggen født, og ettersom du fortsatt leser dette regner jeg med du likte bloggen, og skal derfor være veldig fornøyd med at jeg valgte å fortelle denne løgnen, og ikke dømme meg.

Jeg liker lange setninger.

Og jeg liker Coca Cola.

Hei, mitt navn er Trond Simen, og jeg er cocacoliker.

I det minste røyker jeg ikke.

Det får dere vite mer om hvorfor i neste blogg.

Som høyst sannsynlig også kommer til å bli lagt ut omtrent på denne tiden av døgnet.

Og i morra er det igjen forelesning klokka 08:15.

Coca Cola, anyone?

La meg begynne denne bloggen med å beklage.

Beklage for hva?

Mitt siste blogginnlegg, naturligvis.

Min forrige blogg var, kort sagt, elendig.

Et halvferdig arbeid som bar klart preg av mangel på inspirasjon, ikke var det et angrep på noe som helst, og ikke var det spesielt morsomt.

Så hvorfor ble det publisert?

Fordi jeg for en gangs skyld ga etter for presset om å skrive noe bare fordi det var så lang tid siden sist.

Vel, aldri mer.

Fra nå av bryr jeg meg ikke om det går måneder mellom hver gang jeg legger ut noe her.

Heldigvis for dere har jeg noen å irritere i dag.

Og nok en gang er det jentene som må ta støyten.

I lunsjen på skolen i dag ble det nemlig snakk om matlaging, ettersom en av de kvinnelige til stede hadde med seg hjemmelaget suppe.

Samtalen som fulgte, gjorde meg overbevist om at vi har laaaang vei igjen til rollefordelingen blant kjønnene er likestilte her i landet.

Heldigvis.

Jentene rundt bordet ble raskt dratt inn i en diskusjon rundt hvordan man best kan lage jevning til en suppe.

Eller noe sånt.

Faktum er at jeg aldri hadde hørt om det de snakket om, og kan ikke her jeg nå sitter helt garantere at ordet de brukte faktisk var "jevning".

Uansett, det sto klart for meg at jentene fortsatt er mer bevandret enn meg på kjøkkenet.

Av en eller annen grunn hindrer dette opplagte faktum likevel ikke leder av biofysikkgruppa i å skrive opp oss guttene på gruppa på kakebakelista.

Hver fredag har det seg nemlig slik at vi har kakelunsj på skolen, og til hver gang får en person ansvar for å ha med seg kake.

Et godt konsept egentlig - hvem sier vel nei til gratis kake - men i morgen er det altså min tur.

Og ettersom jeg for tiden ikke bor hjemme eller har kjæreste, var det ingen vei utenom - bakingen måtte jeg stå for selv.

Så jeg fikk tilsendt en oppskrift på sjokolademuffins fra mamma, som bestod av følgende ingredienser:

Smør, egg, sukker, mel, bakepulver, kakao og sjokolade.

Et tegn på hvor mye jeg bruker kjøkkenet er at jeg måtte på butikken og kjøpe følgende:

Smør, egg, sukker, mel, bakepulver, kakao og sjokolade.

Deretter var det bare å sette igang, men et nytt problem steg raskt til overflaten:

Jeg har aldri knust ett eneste egg i mitt liv, og jeg var alene i leiligheten.

At jeg kom gjennom heimkunnskap på ungdomsskolen med karakteren 5 sier altså mye mer om den norske skolen enn om mine matlagingsferdigheter.

Vel, jeg var 20 da jeg lærte å knipse og 21 da jeg lærte å svelge tabletter, så kanskje det var passende at jeg også i år, som 22-åring, lærte noe nytt - denne gang å knuse egg.

Til neste år skal jeg jammen skifte dekk på bilen min selv.

Noen timer senere, som blant annet inkluderte intens visping av egg og sukker til eggedosis for hånd (høres det ut som jeg er den typen gutt som har miksmaster?) og opptil flere telefoner til mamma, lå så det ferdige produktet på benken.

45 nylagde sjokolademuffins med sjokoladebiter i, som til alt overmål smaker fortreffelig.

Det siste punktet er kanskje ikke så rart, ettersom det tross alt er vi gutter som er de beste kokkene i verden, selv om dere jentene har mest trening.

Og vet hva jevning er.

Det går en stund mellom hver gang jeg skriver her nå.

Faktisk har det bare blitt 2 blogger siden skolen/jobb startet opp igjen i august, og jeg lovet hyppigere oppdateringer slik at dere hadde noe fornuftig å gjøre i timene/arbeidstiden.

Jeg skulle ønske dette hadde sammenheng med det faktum at jeg i høst begynte på masterutdanningen min, og at jeg derfor har begynt å ta skolen seriøst og ikke har tid til å blogge om tull og tøys.

Slik er det ikke.

Jeg gjør like lite skolearbeid som før.

Det er bare det at jeg har blitt fanget av noe annet enn bloggskriving på internett.

Nemlig YouTube.

Og YouTube er farlig.

Her om dagen skulle jeg en liten tur inn dit for å se en av sangene til Flight of the Conchordes, Business Time, før jeg skulle sette meg ned og lese cellebiologi.

Før jeg visste ordet av det, hadde det gått en time.

Så gikk det en til.

Flere sanger av Flight of the Conchordes gikk via sanger av Stephen Lynch til stand-up med Demetri Martin og Jeff Dunham.

Hadde det ikke vært for at jeg skulle på jobb, hadde jeg vel surfet på YouTube enda.

Så neste gang du sjekker tronaldo.weblogg.no og skuffet konstaterer at jeg ikke har lagt ut noe nytt, vet du hva du kan finne på i stedet.

Begynn gjerne her:

http://www.youtube.com/watch?v=WGOohBytKTU

Det er Stortingsvalg i Norge denne høsten.

Om én uke, for å være nøyaktig.

I den forbindelse er det jo mange av dere der ute som lurer på hva dere skal stemme.

Jeg skal ikke gi dere svaret.

Men jeg skal luke bort én av kandidatene.

FrP.

Flere i min omgangskrets, og mange rundt omkring ellers i landet for den saks skyld, snakker meget varmt om FrP.

Mye (bare) på grunn av innvandringspolitikken deres.

Etter å ha bodd på Stovner i 3 år, ser jeg dette argumentet. Tro meg. Det er umulig å bo på Stovner i mer enn en uke og ikke tenke at FrP har et poeng.

I Stovner bydel har nå 43% av innbyggerne innvandrerbakgrunn, ifølge VG. Noe som bekrefter det jeg har sagt i 3 år, at det for meg er større sjanse for at den personen jeg møter i gangen på vei ut ikke er etnisk norsk, enn motsatt. (Nei, jeg har ikke plutselig blitt veldig dårlig i matte og tror 43% er mer enn 50%. Tallet 43% stammer fra hele bydelen Stovner. Bydelen Stovner har også vanlige forstadshus med hager og lignende. Jeg bor i en blokk. Jeg tør påstå prosentandelen med innvandrerbakgrunn er større her.)

Så ja, jeg ser dette poenget.

Men, akkurat som at én svale ikke gir noen sommer, bør heller ikke én sak gi regjeringsmakt.

Og storsinnet som jeg er, ser jeg på det som min oppgave å hjelpe dere villfarne sjeler som vurderer å stemme FrP på bedre tanker.

Vi må nemlig ikke glemme hva FrP ellers står for.

FrP er et parti så langt ut til høyre av politikken som du får det i Norge.

FrP er et parti for de rike.

Så enkelt er det.

Og de færreste i min omgangskrets (og i Norge) er rike.

Lavere skatt må da være bra, tenker du.

Javel, men husk at skatten du betaler sørger for at du har veier å kjøre på, gratis skolegang, gratis sykehusopphold, osv.

Stem FrP, gi dem regjeringsmakt, men kom ikke til meg og klag den dagen du må ta opp lån for å betale sykehusregningen etter en ulykke.

Jeg har i hvert fall ikke råd til å betale i dyre dommer hver gang jeg er på sykehuset.

Selv aner jeg ikke hva jeg skal stemme.

Kanskje jeg ikke stemmer i det hele tatt.

Ingen av de altfor mange partiene i Norge har en politikk som stemmer med mine meninger på alle punkter.

Men det går ikke an å stemme på hvilket parti du IKKE vil skal vinne valget.

Derfor denne bloggen.

IKKE stem FrP.

Hører du, Mari?

Grunnen til at du nå sitter og leser disse linjene, er enkel.

Vi har lagt sommeren bak oss, ferien er over, og jeg trenger noe useriøst å gjøre slik at jeg kan skulke unna skolearbeidet.

Dessuten trenger dere noe useriøst å lese i stedet for å gjøre det dere skal.

Win-win-situation.

Skjønt, at vi har lagt sommeren bak oss, er vel å overdrive.

For var den noen gang tilstede?

Jeg kan så vidt huske et par rimelig fine uker en gang i juni.

I nyere tid har det vært regn, regn, ooog .... regn.

Men, noe inni meg finner det faktisk litt artig at det ble slik.

For jeg kan også huske hva veldig mange sa når vi hadde disse ukene med fint vær:

"Huff, det er altfor varmt". "Umulig å sove i denne varmen". "Skulle ønske det var litt overskyet, så man kan være ute uten å svette bort".

Og hele tiden gikk jeg rundt og sa:

"Når man lever i Norge, skal man ikke klage på varmen når den først er her".

Det er jo litt artig at jeg hadde et så godt poeng?

Men, når det ble som det ble, fikk jo alle som klaget på varmen det som de ville. Da skulle vel de være fornøyde?

Neida.

De klaget jammen på at det IKKE var fint vær også.

Vi lever i et samfunn med sytepaver.

Uansett hva som skjer, kommer noen til å klage på det.

Skattelette?

Noen vil klage.

Økning av skattene?

Mange vil klage.

Jeg hater folk som absolutt skal klage.

Spesielt de to som satt og klaget på t-banen tidligere i dag.

De satt der og jamret og bar seg over hvor akterutseilt Norge var innen musikk og klær, hvordan nordmenn følger janteloven, og var generelt lite fornøyd med Norge.

Senere i samtalen kom det fram at gutten var fra Spania, og jenta fra Makedonia.

Ingen tvinger dere til å bli her altså.

Flytt hjem.

Men siden de fortsatt bor her, og dessuten har bodd her så lenge at de snakker flytende norsk, antar jeg det ikke er såååå ille her likevel?

Må bare ha noe å klage på vet du.

Jeg hater folk som absolutt skal klage.

Men, tenker du kanskje for deg selv, dette er da vitterlig en klagende blogg om klaging?

Ja, så langt har det altså kommet.

Tidligere i kveld var jeg på kino.

Film: Harry Potter og Halvblodsprinsen.

Den nyeste skjendingen av J. K. Rowlings fantastiske bøker.

Ja, jeg elsker virkelig disse bøkene.

Den første leste jeg så langt tilbake i tid som en gang i 5.klasse, hvilket vil si noe sånt som i 1998.

Christ, jeg begynner å bli gammel.

Uansett, etter hvert ble jeg så oppslukt av Harry Potter-universet at jeg ikke lenger klarte vente til den norske oversettelsen kom, og begynte å lese bøkene på engelsk - takk til Rowling for min dramatiske forbedring i engelskkarakter.

Min fascinasjon har ført til at jeg har lest alle 7 bøkene flere ganger, både på norsk og engelsk, jeg sitter og ler høyt av de morsomme sekvensene i bøkene, blir oppriktig lei meg når triste ting skjer med personene jeg har blitt så glad i - og når jeg leser en spesiell setning i siste bok, får jeg frysninger på ryggen - hver gang.

Ja, du kan kalle meg fan.

Muligens Norges største.

Så du kan tenke deg min glede når jeg fant ut at bøkene skulle filmatiseres.

Vel, den gleden kom FØR jeg så første film.

Før jeg fant ut at det tydeligvis var komplett umulig for de idiotiske filmskaperne å fortelle den magiske historien på film (see what I did there?).

Ja, jeg skjønner at man ikke kan få med alle detaljer som finnes i en bok på film. Men det man tar med, kunne man i det minste prøvd og fått riktig.

Som øyenfargen til Harry.

Ikke en big deal, tenker du kanskje.

Vel, i bøkene er det faktisk slik at nær sagt ALLE som møter ham for første gang, kommenterer at han har arvet morens GRØNNE øyne. I filmen er de blå.

Hvorfor gjøre en slik feil, som så enkelt kunne vært korrigert med et par linser?

Eller varulven i film 3.

I bøkene læres elevene på Hogwarts (Galtvort) opp til å skille en varulv fra en vanlig ulv.

De eneste som har problemer med å skille varulven i filmen fra en vanlig ulv, er blinde mennesker.

Slike eksempler har jeg hundrevis av.

Så hver gang det kommer en ny film, blir jeg sittende og registrere feil i stedet for å følge med på filmen - historien kjenner jeg jo tross alt fra før. Jeg VET hva som kommer til å skje.

Trodde jeg.

Helt til jeg i dag dro for å se film 6 - med høye forventinger, for jeg klarer mellom hver gang det skal komme en ny film å glemme hvor skuffet jeg ble sist.

Og midt i filmen kommer det jammen 10 minutter med action som jeg ikke husker å ha lest om.

Da blir jeg ikke skuffet. Bare veldig, veldig sint.

Her har man klaget på at filmformatet gir for dårlig tid til å fortelle alle detaljene fra bøkene. Men finner likevel tid til å skrive inn en helt ny sekvens.

Forstå det den som kan.

Jeg forsto det ikke, og vurderte meget sterkt å reise meg og gå fra kinosalen.

Jeg ble sittende.

Og fikk gleden av å se filmprodusentene drite seg fullstendig ut i forsøket på å formidle den kompliserte Dumbledore (Humlesnurr) - Snape (Slur) - Harry-situasjonen på slutten.

Takk skal dere faen meg ha.

Når jeg blir stor, skal jeg bli produsent og lage Harry Potter som TV-serie, der hvert kapittel i hver bok blir en episode, og hver bok blir en sesong. Og ta med alle detaljer. Uten å skrive nye sekvenser.

Gled dere!

Forresten har Harry Potter-filmene fått frem én bra ting: Emma Watson.

Når jeg blir stor, skal jeg gifte meg med henne.

Jeg er veldig glad jeg ser normal ut.

Og før jeg får masse spydige kommentarer på den uttalelsen, presiserer jeg.

Med "normal" mener jeg at jeg (vanligvis) ikke har noe ved utseendet mitt som er så iøynefallende at blikket til alle jeg møter dras til dette noe.

Vanligvis står det.

For to og en halv uke siden spilte jeg nemlig fotballkamp.

Ballen var høyt oppe i lufta, jeg ropte "Nesset", og med fullt fokus på ballen gjorde jeg meg klar til å hoppe opp og heade ballen - en helt vanlig dag på jobben med andre ord.

Men så gikk noe galt.

Kilder har fortalt meg at en motstander jeg ikke hadde sett, ga meg en dytt i ryggen, slik at jeg skallet inn i hodet (albuen?) til en annen motstander jeg heller ikke hadde sett. Hmm, kanskje jeg burde se meg bedre om før jeg går inn i en duell.

Uansett, resultatet var at jeg ble liggende på bakken med en Donald Duck-kul på vei ut ved siden av høyre øye.

Undersøkelser viste at det ikke dreide seg om en så kraftig smell at det var snakk om noen hjernerystelse, men så var det den derre bløder-saken da.

Som gjorde at øyet ble hovent og blått.

Veldig hovent og blått.

Vel, se selv.

Dagen etter sto jeg på jobb.

Hvis jeg hadde fått en tier for hver gang noen har spurt meg hva jeg har gjort øyet, hadde jeg hatt altfor mange tiere nå, og burde vært og vekslet dem i sedler i stedet for å skrive denne bloggen.

Forresten er det mest eldre damer og små unger som spør.

Absolutt alle stirrer på øyet, men bare de nysgjerrige ungene og omsorgsfulle damene spør hva som har skjedd. Pluss den eldre mannen som lurte på om det var hu jeg jobba med som var litt hardhendt med meg.

Nå er det blå rundt øyet borte, men til gjengjeld sprakk flere blodkar inne på øyet, slik at det hvite rundt pupillen ble rødt. Så nå ser ungene skremt på meg og rygger et par skritt tilbake i stedet.

Lørdagen etter uhellet var det festningskonsert, og det skal mer til enn et blått øye for å hindre meg i å se på Hallelujah-kameratene.

Og jammen fortsatte ikke folk å stirre på konserten også.

Jeg har aldri fått så mye oppmerksomhet på en fest i hele mitt liv.

Spesielt jentene syntes veldig synd på meg.

Hmm.

Kanskje det ikke er så dumt å se litt unormal ut likevel?

Lørdag kveld, sommer og sol, grillfest på Sandermoen.

Slikt blir det noe innabords av.

Og da kan merkelige ting begynne å skje.

Man kan for eksempel mislykkes med oppgaver og utfordringer man ellers burde klart.

Hvor vanskelig kan det for eksempel være å åpne en verandaport?

Såpass vanskelig at man klatrer over i stedet.

Men hvor vanskelig var det å forsere den samme porten på vei ut, 5 minutter senere?

Ikke noe problem, var bare å skyve den opp og gå gjennom.

Ei heller temmelig enkle matematiske utfordringer var overkommelige i går.

Det skulle vise seg at å regne ut 112*112 i hodet var en håpløs oppgave.

Og når selv slike simple regnestykker (jeg mener, kvadratsetning, hallo!) blir en uoverkommelig utfordring, sier det seg selv at jeg hadde visse problemer med å forsvare meg da halve damelaget krevde svar på ting jeg har skrevet om damefotball her på bloggen.

For å unnslippe det som bare kan beskrives som lynsjestemning, var jeg nødt til å legge meg flatere enn Danmark, og love ny blogg med unnskyldninger og lovnader om bot og bedring.

Vel.

Nå er det slik at man gjerne ser litt stort på sine prinsipper en sen lørdagskveld - hvor mange såkalte "ikke-røykere" tar seg vel ikke en liten festrøyk i ny og ne?

Så også med mitt prinsipp om å si det jeg mener om damefotball - av og til må man bare se litt bort fra det man tror på.

Kall meg ryggradsløs, kall meg en feiging.

Jeg hadde lyst til å se sola stå opp igjen.

Dessuten søker jeg trøst i det faktum at jeg på noen områder faktisk er mer prinsippfast enn de fleste.

For det lover jeg, på tro og ære:

Uansett hvor mye jeg har fått i meg, så danser jeg ikke.

Uansett.

Som de aller fleste andre ungdommer fra bygda, tok også jeg førerkortet som 18-åring.

Men ulikt mange andre ungdommer fra bygda, tok jeg ikke førerkortet fordi jeg skulle kjøpe en gammel bil for å mekke på, senke og råne med.

Slike ting kan jeg ikke, jeg er totalt analfabet på alt som har med bil og maskiner å gjøre, og er du bilmekaniker og får meg som kunde kan du tjene fett på å innbille meg at det er en alvorlig feil på bilens pentimeterslange - jeg vil ikke ha sjanse til å vite om du bløffer eller ikke.

Jeg tok førerkortet fordi bilkjøring er den enkleste måten å komme seg fra A til B på.

Slik burde det i hvert fall være.

Men desverre finnes det også her, som på så mange andre områder i livet, en faktor som gjør ting vanskeligere enn de burde være.

I tilfellet bilkjøring er denne faktoren mine medtrafikanter.

Mine medtrafikanter er naturligvis mennesker, og som vi alle vet, blant menneskene finnes det idioter.

For eksempel alle de jeg havner bak på vei til Skarnes som kjører i 70 i 80-sonen. Irriterende, for det siste stykket i 80-sonen før Skarnes når du kommer fra meg er det svingete og uoversiktlig, så jeg blir pent nødt til å ligge bak.

I 70.

Helt til vi kommer til 60-sonen.

Da blir jeg plutselig frakjørt.

Fordi jeg slakker av til 60, mens bilen foran kjører videre.

I 70.

Dette finner jeg så totalt idiotisk at det er vanskelig å beskrive min frustrasjon med ord.

Men jeg prøver.

Hvis du skal kjøre saktere enn fartsgrensen ett sted, men fortere ett annet sted, burde det ikke vært omvendt?

Der det er 60, er det en grunn til det, det være seg farlig kryss, bebyggelse o.l. Der det er 80, er det 80 fordi det er vanlig vei.

Og på vanlig vei har vi 80 her i landet.

Men du kan stort sett kjøre i 90.

I 60 kjører du i 60, fordi det er en grunn til det.

Capiche?

Damer bak rattet er selvfølgelig en annen gruppe jeg kan irritere meg over.

Men med tanke på tidligere reprimander fra mine kvinnelige lesere, lar jeg dette emnet ligge, og nøyer meg med å sitere Lars Petter (for å gjøre forholdet hans enda litt vanskeligere, stakkar):

"Jeg kunne kjørt ja, det var ei dame som kjørte."

Som vurdering av om han burde kjørt før en bil i en rundkjøring.

Og hvorfor blir det kø i dette landet?

Jeg er sikker på at om alle kjørte som meg, ville det aldri være kø.

Avslutningsvis sender jeg en hilsen til den unge damen som mente hun hadde forkjørsrett over Sanderbrua i går kveld, og ga uttrykk for dette med vill tuting og en mindre pen ansiktsgrimase:

Du tok desverre feil, jeg var på brua først, beklager.

Som plaster på såret fikk du en blogg inspirert av deg.

Håper det veier litt opp for at du er en elendig sjåfør.